Nedlastbare filer: | ||
Kildekode |
Innledning til Catilina, 2. versjon
ført i pennen av Vigdis Ystad
OPPFØRELSE
I 1875 sendte Ibsen den nye utgaven av Catilina til
«højvelbårne herr hofmarskalken herr
Erik af Edholm» (brev 10/3 1875). Erik af Edholm
var teatersjef ved Kongl. Dramatiska Theatern, men Ibsen presiserte
at intensjonen med oversendelsen bare var at boken måtte
«nyde den ære at optages i herr hofmarskalkens
private bogsamling». Det var nemlig ikke forfatterens
mening å innlevere stykket til teateret;
«til opførelse egner det sig ikke»,
skrev han i brevet.
Det gikk 32 år fra Catilina
forelå i førsteutgave til stykket ble satt opp
ved noe teater, og da var det den omarbeidede teksten som
lå til grunn for oppførelsen. Initiativ til
urpremieren kom fra Ludvig Josephson (1832–99), som var
teatersjef ved Nya teatern i Stockholm. Han henvendte seg til Ibsen
i et brev av 28. september 1879. Av Ibsens svar fremgår at
Josephson ønsket retten til å
oppføre Ibsens siste skuespill, Et
Dukkehjem (1879). Av Ibsens svarbrev 17. november fremgår det at «Det kgl: theater har allerede for længe siden fået løfte på mit nye skuespil
med udelukkende ret til at opføre samme i
Stockholm».
Josephson fikk i stedet tilbud om rettighetene til Kjærlighedens Komedie, Brand og Kejser og
Galilæer. Josephson besvarte Ibsens tilbud 10.
januar 1879.
Om rettigheten til Catilina skrev Ibsen
at han var
villig til at overlade
[Josephson] retten til at opføre
Catilina på Nya teatern i Stockholm mod et honorar af
400 (fire hundrede kroner) såfremt første
opførelse af stykket finder sted senest 31. December
dette år (brev til Josephson
28/1 1880).
Catilina ble ikke oppført
innen denne fristen. Først ett år senere, 3.
desember 1881, foregikk urpremieren på Nya teatern i
Stockholm (Blanc 1906, 1). Til grunn for Nya teaterns
svenske oversettelse lå «den 1875 utgifna andra,
öfverarbetade upplagan» av Catilina (Nya Dagligt
Allehanda 5/12 1881).
Tittelrollen Catilina ble fremført av Emil Hillberg,
Aurelia ble spilt av Jenny Maria Stenberg, Furia av Louise Fahlman,
Curius av William Engelbrecht og Manlius av Sven Eduard Nilsson.
Richard Henneberg hadde komponert musikk til oppførelsen,
men notene gikk trolig tapt i brannen ved teateret i 1925.
Ifølge teaterplakaten ble det også
fremført annen musikk i tilknytning til
oppførelsen, nemlig «Ouverture och Entreacter till
‹Prometheus› af Beethoven». Dette er musikk fra balletten Die Geschöpfe des Prometheus, op. 43, men formuleringen «Ouverture
och Entreacter» er ikke helt entydig. Beethovens
ouverture til verket ble spilt før Catilinas
første akt. Etter ouverturen har Beethovens komposisjon
en «Introduction» til ballettens første akt.
Denne er trolig spilt før Catilinas annen akt. Balletten
har imidlertid bare to akter, og det er ingen introduksjon til annen
akt. Beethovens musikk består ellers av forholdsvis korte
dansesatser, med unntak av «Finale» i annen akt. Det er
en lengre sats og bringer det berømte temaet som brukes i
hans Eroica-symfoni. Det er mest sannsynlig denne finalen som ble
spilt før Catilinas tredje akt.
Som honorar for Catilina
førte Ibsen i regnskapet for 1882 kr 400, som tilsvarte
hans krav (NBO Ms.fol. 3222, 65).
Etter urpremieren ble ikke Catilina
oppført flere ganger i Ibsens levetid.
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSEN
Etter urpremieren på Nya teatern i Stockholm
3. desember 1881 ble stykket anmeldt i flere svenske aviser 5. og 6. desember.
Noen av anmeldelsene er gjengitt i det norske Morgenbladet, nr. 338 A (HFL 3, 31). Stockholms Dagblad opplyser at urpremieren foregikk «för fullsatt salong»
(Anonym 1881d). Ifølge Aftonbladet var «en del af publiken ganska belåten och gaf äfen oförbehållsamt luft åt denna känsla»
(A.F. 1881). Men anmelderne var likevel ikke tilfredse etter urpremieren. Anmelderen i Nya Dagligt Allehanda hevdet at «Stycket kan utan tvivel vara af interesse för litteraturhistorikern ex
professo, men att det ej har med scenen att göra,
inser man bäst efter dess uppförande»
(Anonym 1881b).
Det var flere forhold ved Catilina
som ikke tilfredsstilte anmeldernes forventninger. Komposisjonen
var ikke like konsekvent som Ibsens senere dramatikk (Post och Inrikes
Tidningar 5/12 1881), og ifølge Aftonbladet led karaktertegningen «af det felet, att vara alt för fullfärdig på förhand, så att om någon
egentlig utveckling är här ej tala»
(A.F. 1881).
Anmelderen i Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning undret seg over
att Henrik Ibsen, kommen till mognad, velat låta ett sådant dramatiskt
odjur, som Catilina, bära ut hans namn till en
allmänhet, som deri vant sig att se en fullgod
borgen för en dramatisk konstbyggnad af mindre
vanligt slag, det är fast obegripligt –
och ännu obegripligare blir detta, när man
vet, att han för ej så länge
sedan kostat på Catilina en öfverarbetning
(Anonym 1881a).
Til tross for innvendinger som ble reist mot oppsetningen, mente anmelderen i Post och Inrikes Tidningar at Catilina likevel var
«ett stycke af stort interesse och väl värdt
att ses», og at oppsetningen som helhet var
«[…] vacker och vårdad»
(Anonym 1881c), mens Stockholms Dagblad påpekte at den var «gjord med
mycken omsorg»
(Anonym 1881d).Ludvig Josephson underrettet Ibsen om kritikernes mottagelse av
urpremieren på Catilina.
Ibsen uttrykte i brev til Ludvig Josephson 25. januar 1882 sin
reaksjon på følgende måte:
Af Deres sidste venlige brev erfarer jeg at
«Catilina» ved opførelsen i
Stockholm ikke har havt den fremgang, som De, og ligeledes
jeg, havde ventet. Jeg holder adskilligt på dette
drama og mener fremdeles at det må gøre
en ikke ringe scenisk virkning når det
får en i alle henseender og på alle
punkter udmærket udførelse. Men dette
sidste er rigtignok også en aldeles
nødvendig betingelse.